Fredag, halv tre. Barna sover og Elena har tjue minutter. På nettbrettet i avdelingen er det 312 bilder fra uken: hender i maismelet, trakt, glasskrukker, en skje som går fra ett barn til et annet. Hun vil forberede panelet til inngangen, men hun stopper opp. Bildene viser hva barna har gjort. De sier ikke hva de har oppdaget, hva som har endret seg siden mandag, hvorfor Matteo har brukt førti minutter på å helle uten å reise seg.
Det er kjernen i pedagogisk dokumentasjon. Å samle er enkelt, i dag mer enn noen gang. Å dokumentere er en annen sak: det betyr å observere med en hensikt, velge, gi mening og returnere. I denne artikkelen ser vi på hvorfor man dokumenterer, med hvilke verktøy, hvordan man velger materiale, hvordan man returnerer det til barn og familier, og hvilke personvernregler man må være oppmerksom på.
Hvorfor dokumentere: det er ikke et arkiv
De pedagogiske retningslinjene for det integrerte null-seks systemet fra 2021 setter observasjon, dokumentasjon og evaluering "i sirkularitet" og definerer dem som verktøy for profesjonalitet som kjennetegner italiensk barnepedagogikk. De er ikke separate forpliktelser: én nærer den andre.
Dokumentasjon tjener tre forskjellige formål.
- For barna, for å se tilbake på og bearbeide egne erfaringer. Å se på en sekvens av bilder eller en egen tegning som henger er allerede læring.
- For arbeidsgruppen, for å reflektere over hva som har skjedd og bestemme hva man skal foreslå videre. Uten spor, baserer planleggingen seg på minner.
- For familiene, for å kjenne til livet i barnehagen og forstå hvordan tjenesten fungerer, ikke bare hva barnet har gjort.
Hvis ett av disse tre bruksområdene mangler, risikerer dokumentasjonen å bli et arkiv som må fylles: mye arbeid, lite nytte.
Observere: før man tar bilder
Alt begynner med observasjon. Retningslinjene beskriver det som "lytting som blir registrert i forskjellige former", og også som en holdning, en måte å være i avdelingen på. De mest brukte verktøyene i barnehagen og førskolen er enkle:
- Narrativ observasjon, papir og blyant: man skriver ned hva som skjer, med dato, klokkeslett, kontekst og involverte barn.
- Fokusert observasjon på et barn eller et øyeblikk av dagen, i noen minutter, med et presist spørsmål i hodet.
- Rammer og skjemaer avtalt i team, nyttige for å sammenligne observasjoner gjort av forskjellige personer.
En praktisk regel gjelder for alle: skille fakta fra tolkninger. "Matteo har fylt og tømt glasskrukken tolv ganger, mens han så på melet som falt" er et faktum. "Matteo er konsentrert" er allerede en tolkning, som må sammenlignes med kollegene. Retningslinjene sier det klart: for at observasjonen skal bli kriterium for handling, kreves det en kollegial gjennomgang.
Samle: de riktige materialene, ikke alle
De nasjonale retningslinjene for utdanningstjenester for barn lister opp materialene som dokumentasjonen springer ut fra: observasjoner, barns artefakter, notater fra samtaler og dialoger, bilder og videoer av viktige øyeblikk, gjenstander som følger aktivitetene. Det er en nyttig variasjon, så lenge man samler det med litt omtanke.
- Sekvenser, ikke enkeltbilder. Tre bilder av den samme gesten, før, under og etter, forteller en prosess. Tretti spredte bilder forteller bare at det var et kamera til stede.
- Barnas ord, transkribert med en gang. En setning sagt under leken er mer verdifull enn mange bilder, men glemmes i løpet av en time.
- Merke samme dag: dato, prosjekt, involverte barn. Etter en uke husker ingen lenger hvilket bilde som tilhører hva.
- Bruke strukturelle enheter, ikke de ansattes personlige telefoner.
I tillegg til dokumentasjonen av prosjektene, finnes det den daglige dokumentasjonen: måltid, hvile, bleieskift, små observasjoner å dele med familien. Her hjelper en digital logg mye, fordi notatene forblir knyttet til barnet, datert og lette å finne igjen. Men det erstatter ikke seleksjonsarbeidet, som forblir teamets ansvar.
Velge og forme: arbeidet ingen ser
For retningslinjene er dokumentasjonen slik hvis det er "utfallet av en prosess med seleksjon og montering" som fremhever de avgjørende trinnene i prosessene. Det er den mest krevende delen og den som oftest blir oversett, fordi den krever tid når avdelingen er stengt.
En bærekraftig måte er å gi det et fast rom: en halvtime i uken i team, med det innsamlede materialet foran seg og tre spørsmål.
- Hva har faktisk skjedd? Fakta, sekvenser, barnas ord.
- Hva overrasket oss? Det som vi ikke hadde forutsett er ofte den mest interessante delen.
- Hva foreslår vi nå? Hver dokumentasjon bør avsluttes med et forslag.
Fra denne samtalen kommer det frem få utvalgte bilder, noen setninger fra barna, en kort tekst som forklarer meningen med prosessen. Det er dette som går på panelet, ikke de 312 bildene.
Returnere: til hvem, i hvilken form
Den samme erfaringen fortelles på forskjellige måter avhengig av hvem som mottar den.
- Til barna: dokumentasjoner på veggen i barnas høyde, fotobøker å bla i, arbeider utstilt der alle finner sitt bidrag.
- Til familiene, hver dag: noen linjer og noen bilder om hvordan dagen har vært, med et enkelt og konkret språk.
- Til familiene, over tid: barnets notatbok eller portfolio, prosjektpanelene ved inngangen, et avdelingsmøte der man forteller om en prosess med bilder og ord fra barna, individuelle samtaler.
- Til arbeidsgruppen: en ordnet samling av årets prosjekter, som kan leses på nytt i kollegiet og som man kan starte fra.
På ett punkt er de pedagogiske retningslinjene klare: fortellingen om barnets prosess må være narrativ og beskrivende, "uten å inkludere noen form for klassifisering og merking". Til familiene returneres oppdagelser, erobringer, interesser. Ikke karakterer.
Personvern: hva man må huske når man dokumenterer
Bilder, videoer og observasjoner gjelder mindreårige, og fortjener oppmerksomhet. Noen faste punkter:
- Klare informasjons- og samtykkeerklæringer fra registreringen: hvilke bilder som samles inn, til hvilke formål, hvor de oppbevares og hvem som kan se dem.
- Publisering er forskjellig fra dokumentasjon. Datatilsynet minner om at for å spre bilder av mindreårige på internett og sosiale medier, kreves samtykke fra den som har foreldrerett.
- Vær oppmerksom på gruppebilder delt med alle familiene: der er også andre barns barn. Gruppechatter er ikke den riktige kanalen, som vi har sett når vi snakket om bilder av barn i WhatsApp-grupper.
- Skrevne observasjoner er personopplysninger: de må oppbevares på en ordnet måte, med begrenset tilgang for dem som trenger det, og i en definert tidsperiode.
Detaljreglene avhenger av valg fra strukturen og typen forvalter: for å definere dem er det lurt å rådføre seg med sin personvernkonsulent eller DPO.
Oppsummert
Å dokumentere betyr ikke å bevare alt. Det betyr å observere med en hensikt, samle nyttige materialer, velge i team det som virkelig forteller en prosess og returnere det i forskjellige former til barn, familier og kolleger. Med noen få stabile vaner, en halvtime med seleksjon i uken og klare personvernregler, slutter dokumentasjonen å være en byrde og blir et arbeidsverktøy igjen.
Hvis du vil at den daglige dokumentasjonen skal samles på ett sted, ordnet etter barn og delt med familiene på en sikker måte, kan du prøve Easy.School gratis.