Tirsdag morgen, småbarnsavdelingen, kvart på ti. Giulia, ni måneder, sitter på teppet foran en lav kurv av rotting. Hun har en treskje i hånden og slår den mot en metallbolle, så stopper hun, fører den til munnen, legger den fra seg. Hun tar en kjede, lar det gli mellom fingrene, ser på det falle. Det har gått tjue minutter og hun har ikke lett etter noen. Pedagogen sitter en meter unna, på gulvet. Hun har nesten ikke sagt noe. Likevel har hun ikke blitt distrahert et øyeblikk.
Det er skattekurven, og dens naturlige oppfølger i det andre året kalles heuristisk lek. Det er to forslag som ble født for mer enn sytti år siden og som fortsatt er blant de mest utbredte i italienske barnehager. I denne artikkelen ser vi hvor de kommer fra, i hvilken alder de foreslås, hvilke materialer som skal brukes, hvordan man kan garantere sikkerhet og hva den voksne, som har en veldig presis rolle, gjør.
Elinor Goldschmied og en idé født i Italia
Elinor Goldschmied (1910-2009) var en engelsk pedagog, med utdanning også som sosialarbeider innen psykiatri. I 1946 flyttet hun til Italia, til Trieste, og jobbet i institusjoner for foreldreløse barn etter krigen. Fra 1948 samarbeidet hun i Milano med Elda Mazzocchi Scarzella ved Mor og Barn Landsbyen, hvor hun endret omsorgspraksis for de minste.
Der observerte hun en enkel ting: selv veldig små barn, med få leker tilgjengelig, kunne konsentrere seg lenge om vanlige gjenstander, hentet fra hjemmet og naturen. Fra denne observasjonen ble skattekurven født. Senere, sammen med Sonia Jackson, beskrev hun også heuristisk lek systematisk i boken People Under Three (1994), utgitt i Italia av Edizioni Junior som Personer fra null til tre år. Vokse og jobbe i barnehagemiljøet. Det er fortsatt referanseteksten for de som ønsker å foreslå disse aktivitetene med grundighet.
Skattekurven: for de som sitter men ikke går
Skattekurven er laget for barnet som kan sitte alene men ikke beveger seg selvstendig ennå: omtrent fra 6 til 10-12 måneder. Det er en lav, robust kurv uten håndtak, med glatte kanter, fylt med mange forskjellige gjenstander. Froebel Trust, som forvalter arven, indikerer mellom 80 og 100 gjenstander: mange, nettopp fordi barnet skal kunne velge.
Barnet utforsker med alle sansene: berører, ser, rister, lytter, lukter, fører til munnen. Det sammenligner kulden fra metallet med varmen fra treverket, vekten av en kongle med lettheten av et stoffstykke. Det er ingen forventet utfall og ingen riktig måte å bruke gjenstandene på. Et uthvilt og rolig barn kan holde fokus lenge, opptil nesten en time.
I barnehagen foreslås det vanligvis for to eller tre barn om gangen rundt den samme kurven. Det er også en anledning til å observere de første utvekslingene: et blikk på den andres gjenstand, et forsøk på å ta den, et tilbud av en gjenstand.
Heuristisk lek: når barnet beveger seg og kombinerer
Når barnet begynner å gå, er ikke kurven lenger nok. Det vil flytte, fylle, tømme, stappe, stable. Heuristisk lek, rettet mot barn mellom 12 og 24 måneder, svarer nettopp på dette behovet. Navnet kommer fra gresk og refererer til oppdagelse: barnet oppdager selv hva som kan gjøres med tingene.
Organiseringen beskrevet av Goldschmied og Jackson er ganske presis:
- Et dedikert rom, fritt for andre leker, med et stort teppe på gulvet.
- Flere typer gjenstander, ofte angitt i et femten-talls, hver samlet i en stoffpose: kjeder, korker, spoler, treklips, kongler, skjell, bånd.
- Mange beholdere: glass, blikkbokser, papp-sylindere, minst tre per barn, slik at ingen må vente.
- En liten gruppe, i et øyeblikk av dagen når barna er uthvilt.
- En økt på omtrent en time, inkludert opprydning.
Opprydningen er ikke en vedlegg. Den varer minst et kvarter, gjøres uten hastverk og sammen med barna, som gjenkjenner typene og legger hver ting tilbake i sin pose. Å klassifisere, i bunn og grunn, er allerede en oppdagelse.
Hvilke materialer å velge, og hvorfor ingen plast
Goldschmied anbefalte å unngå plast: den har samme temperatur, samme konsistens og ofte samme lukt uansett hvilken form den har. Nyttige gjenstander er de som skiller seg fra hverandre med hensyn til vekt, overflate, lyd, temperatur, duft. Noen eksempler på materialfamilier:
- Naturmaterialer: store kongler, glatte steiner av stor størrelse, pinner, naturlig svamp, sitroner.
- Tre: skjeer, gardintræringer, klips, spoler, små bokser.
- Metall: boller, siler, korte øser, robuste kjeder, lokk.
- Stoff og lær: biter av fløyel, ull, silke, en liten veske.
- Papir og papp: stive rør, små bokser, oljeaktig papir til å krølle.
Kriteriet som de nasjonale retningslinjene for utdanningstjenester for barn generelt uttrykker, gjelder her spesielt: et nøye og beskjeden valg av materialer organisert etter type. For mange gjenstander, eller valgt uten kriterier, skaper mer forvirring enn utforskning.
Sikkerhet: kontrollene som må gjøres hver gang
Ekte gjenstander krever mer oppmerksomhet enn sertifiserte leker, fordi ingen har tenkt dem for et barn på ett år. Noen kontroller blir en vane:
- Rulleprøven. En praktisk regel utbredt i forebygging av kvelning: hvis en gjenstand, eller en del av den, passer inn i et rør av toalettpapir, er den for liten for et barn under tre år.
- Integritet. Før hver økt kontrolleres splinter, sprekker, skarpe kanter, deler som kan løsne.
- Ikke noe farlig av natur: knappbatterier, magneter, plastposer, lange snorer, gjenstander av skjør glass.
- Hygiene. Det som går i munnen må vaskes regelmessig; det som ikke kan vaskes, må ofte byttes ut.
- Rotasjon. Ødelagte gjenstander fjernes og nye legges til: kurven lever og slites ikke ut.
Det er også lurt å holde en liten oversikt over posene og kontrollene som er gjort, slik at alle i avdelingen vet hva som er der og når det ble kontrollert.
Rollen til pedagogen: tilstedeværelse uten regi
Dette er den vanskeligste delen, fordi den går imot en naturlig refleks. Den voksne viser ikke hvordan gjenstandene brukes, kommenterer ikke kontinuerlig, roser ikke hver bevegelse, foreslår ikke. Hun sitter nær barna, i høyden deres, og er tilgjengelig. Goldschmied beskrev det som en voksen som svarer, ikke som dirigerer.
Barnet leker alene nettopp fordi det vet at den voksne er der. Hvis det søker et blikk, finner det det. Hvis det blir redd eller sliten, blir det tatt imot. Hvis det oppstår en konflikt om en gjenstand, er det ofte nok å tilby en annen av samme type: derfor er typene gjentatt i mange eksemplarer.
Den voksnes stillhet er ikke passivitet. Det er det beste øyeblikket for å observere: hvor lenge et barn blir på en gjenstand, hvilke kombinasjoner det finner på, hvordan det reagerer på en ny lyd, hvordan det relaterer til andre. Dette er verdifulle observasjoner å notere og ta med i teamet; vi har også snakket om det i forbindelse med Barnobservasjon i barnehagen.
Vanlige feil å unngå
- Forvandle det til en styrt aktivitet, med instruksjoner som "legg korken i boksen".
- Foreslå det på slutten av formiddagen, med trøtte eller sultne barn: konsentrasjonen avtar og konfliktene øker.
- La andre leker ligge rundt, som distraherer og tømmer forslaget.
- Bruke få gjenstander for mange barn, som ender opp med å kjempe om dem.
- Hoppe over opprydningen, som derimot er en integrert del av leken.
Til slutt er det verdt å forklare det for familiene. En forelder som ser et bilde av barnet med en kongle og en sil kan lure på hvorfor det ikke er leker. To linjer med fortelling, kanskje med en setning om observasjonen gjort den dagen, forvandler undringen til nysgjerrighet. Mange familier lager også skattekurven hjemme.
Oppsummert
Skattekurven, omtrent fra 6 til 12 måneder, og heuristisk lek, i det andre året, er tilsynelatende enkle forslag. De krever ekte og varierte materialer, konstante sikkerhetskontroller, et forberedt rom og en tilstedeværende voksen som vet å holde seg tilbake. I bytte tilbyr de barna konsentrasjon, selvstendig oppdagelse og gleden av å gjøre selv, og gir pedagogene et privilegert vindu for å observere.
Hvis du vil at observasjoner og fortellinger til familiene skal finne et ordnet sted i barnehagedagen, kan du prøve Easy.School gratis.